Torgrim Eggen: Pynt,

Sigbjørn Lunde er interiørdesigner.Han har nettopp kjøpt seg ny leilighet sammen med Cathrine. Hun er høy og tynn, jobber for Hennes&Mauritz noe som betyr at hun reiser mye. Hun kommer dessuten fra en familie med mange og gamle penger.

Sigbjørn kommer fra Nordnorge, moren hans drepte faren og broren er narkoman. Det har han ikke fortalt til noen, og han har klart å kvitte seg med dialekten. Sigbjørn er akkurat ferdig å innrede et utested som han er svært fornøyd med, da han får et nytt oppdrag, å innrede et helt hus på Vinderen. Dette er en jobb med mye prestige og masse penger. I tillegg kommer et av de største designmagasinene hjem til den nye leiligheten for å lage en reportasje om Sigbjørn og den minimalistiske stilen.

Livet smiler til Sigbjørn, det kan ikke bli mer overfladisk eller bedre.
Men så treffer han naboen.Hun som bor over dem og spiller Whitney Houston på full guffe om kvelden. Hun er alt det Cathrine ikke er. Liten, lubben, bleket hår, bohemsk stil.

Sigbjørn begynner først å fantasere om hvordan det ser ut hjemme hos henne. Etterhvert begynner han å fantasere om henne. En kveld Cathrine er ute og reiser drar han ut og møter tilfeldigvis naboen, Sylvia.De avslutter kvelden med nachspiel hjemme hos henne, og etter denne kvelden er Sigbjørn besatt av Sylvia.

Han gjør alt han kan for å møte henne, tilfeldig eller ikke. Han går så langt at hun må true med politiet for å få fred. Sigbjørn jobber som en besatt med huset på Vinderen. Han har fått frie tøyler. Eieren har mye penger, men dårlig tid og dårlig smak, og han stoler helt på Sigbjørns smak. Det er i prinsippet ganske lurt, men jo værre besettelsen av Sylvia blir, jo værre blir smaken til Sigbjørn. Han kjører over en grevling som han får stoppet ut og henger på veggen, samtidig som han lager en seng av piggtråd. Det hele topper seg da Sylvia, på vill flukt fra Sigbjørn, faller og dør. I stedet for å ringe politiet, har Sigbjørn sex med liket før han tar gipsavstøpinger av kroppen hennes, deler den i biter og stopper den inn i peisen i huset på Vinderen. Gipsavstøpingene av de runde formene hennes bruker han som dekorasjon rundt peisen.

Innredingen av huset blir en suksess, han vinner en designkonkuranse med en stekespade, og alt går tilbake til normalen.

Torgrim Eggen har levert en glimrende samtidsroman.
Han har en egen evne til å treffe svært riktig, ta pulsen på tiden, og det har han klart superbra her. Sigbjørn er så barn av sin tid. Han er så krampeaktig hipp og med i tiden at det er en klisje.

Men Eggen klarer likevel å fremstille han nesten sympatisk. Det et par hysterisk morsomme episoder i boka, som da broren hans kommer på besøk etter to år og vil låne toalettet. Det toalettet Sigbjørn har designet selv! Her driter han ut hele rommet bokstavelig talt, for å finne all kokainen han hadde svelget for å smugle videre til Bergen.

Eller når Sigbjørn skal regne ut smakskoeffisienten. 

Eggen har en egen evne til å ta ting på kornet. Uansett om det er mennesker eller miljøer. Han skriver underholdene og morsomt. I tillegg er denne boken svært vakker. Det er tydelig at forlaget har konsulert en designer (så fantastisk og ironisk ). Boka er sølvgrå, med matt gjennomsiktig papircover. Den er breiere enn en vanlig bok, mer A 5 variant, og i begynnelsen av hvert kapittel finner vi et I Ching symbol.
For de som ikke har vært borti I Ching forklarer forfatteren det i et tillegg på slutten av boka.

Som oppsummering må vi da kunne si følgende:
Romanen er svært bra, en bok av sin tid, for sin tid. Men den kan nytes av andre enn litteraturinteresserte også, på grunn av sitt lekre design kan den også brukes som Pynt.

Kirsti Blom: Flekker

Elisa er malerinne. Hun oppfatter tilværelsen gjennom farger og lys. Hun er ikke flink med ord. Hun mener at farvene føyer seg for henne, og at de sier alt. Hun ser dessuten døde mennesker – forfedre, moren, barndomsvenner, en elsker.

Disse synene driver henne videre som kunstner.

Elisa har en kul I det ene brystet. Den vokser og blir store og store, og smerten begynner å bli påtagelig. Men det er så mye som må males før hun kan gi seg.

Denne romanen foregår I Elisas hode. Det er kanskje et forsøk på å føre myten om den gale kunstneren videre. For Elisa er ikke helt god i sine betrakninger og tanker. Hun prøver f. eks. å finne ut hvor lengselen bor, og konkluderer med at Gud er et Rognebær, og rognebær og blod går ut på ett.

Hun har ikke mye kontakt med omverdenen, og når telefonen ringer
spør hun vedkommende i andre enden om han/hun har det bra flere ganger i løpet av samtalen, fordi det lyder så magisk.

At Elisa ser sin døde mor, gjør at hun blir opptatt av slekten sin, og familie generelt og hun begynner å male alle sine aner. Hun maler svik, savn, tap og kjærlighet.

Denne boka er heldigvis kort, for det er slitsomt å være i en annens hode, spesielt når den andre er så forstyrret, og lite levedyktig. Kirsti Blom skriver bra, men det er et ambisiøst prosjekt, som ikke er helt vellykket.

Val McDermid: Sirenenes sang

Nå må politiet innse at det går en seriemorder løs. Nok en ung mann er blitt torturert og dumpet i Bradfields homsestrøk. De tre nakne og forslåtte kroppene blir funnet på offentlige steder, uten noe forsøk på å skjule dem.

Psykologen Tony Hill blir trukket inn i etterforskingen for å lage en psykologisk profil av drapsmannen. Det er ingen hemmelighet at de fleste i politiet ikke har sansen for slikt moderne tull, og ikke har noen intensjoner om å samarbeide. Carol Jordan blir satt på jobben som bindeleddet mellom Tony og politiet, og hun ser på at han skaper et detaljert og urovekkende bilde av et sykt sinn. Etterhvert begynner Carol å føle mer for Tony, uvitende som hun er om hans demoner og hans drivkraft for å forstå morderen og hans intensjoner.

Imens fortsetter » hendige Harry«, som de har døpt morderen, sitt syke spill. Han blir stadig dristigere, og da det fjerde offeret viser seg å være politimann, må etaten ta alle krefter i bruk for å stoppe dette vanviddet. Men det stopper ikke der; morderen trekker Tony inn i en intellektuell kamp der Tony må mobilisere alt han har av kunnskap og mot, men er det nok til å vinne når han faktisk befinner seg ansikt til ansikt med morderen?

Val McDermid har her skrevet en av de mest nervepirrende bøkene
jeg har lest på lenge. Uhyggen griper fatt i deg fra første stund og slipper ikke taket før boka er ferdiglest. I noen deler av boka er det morderen som fører pennen, og på en saklig og kald måte forklarer hvorfor handlingene blir utført på den måten de blir. Andre ganger er det Tony som forteller, og det er ikke lett å bli klok på han heller. Er han så uskyldig som han virker?

Og stakkar Carol, pen og flink i politiet er ikke lett fra før av, og når hun begynner å jobbe med Tony og etterhvert faller for han, gjør ikke ting lettere for henne på kammeret.

McDermit viser en enorm menneskekunnskap, og klarer å gjøre karakterene troverdige, det er det som er noe av det skumleste med denne boka. Og at man ikke har en vag anelse engang av hvem morderen er.

Val McDermit mottok The Gold Dagger Awardfor denne boka, og det er vel fortjent. En særdeles velskrevet, spennende, skummel og nervepirrende triller av dimensjoner. 

Anbefales på det sterkeste.

Pernille Rygg: Det gyldne snitt

Psykologen Igi Heitman er sammen med sin mann, transvestitten og fotografen Benny, og sin venninne, galleristen Bella, på kunstutstilling.

Det er den eksentriske og skandaleombruste billedkunstneren Aske som har fått et permanent utstillingslokale. Innvielsen er en storslått affære med pressekorps, tv – team, kunstkritikere, demonstranter. Selve utstillingen er et kollage av bilder, film, video klipp og kaos. Midt oppi alt dette blir publikum servert et mord på tv-skjermen. Til å begynne med tror de det er kunst og applauderer det, inntil Aske sier det ikke er hans verk…..

Igi blir involvert da en av hennes pasienter tilstår mordet, for så å trekke tilståelsen tilbake. Men uhyggen sprer seg i Igis liv da hun får kryptiske e – postmeldinger og veggen utenfor leiligheten sprayes med navnet hennes og det skrives at hun er både barnemishandler og morder.

Skandalen blir ikke mindre av at Igi finner nok et lik, og et bilde av hennes ektemann, i drag – som Bente, sammen med hennes drapstiltalte pasient, ender opp på forsiden av tabloid avisene.

Da hun blir regelrett banket opp for så å bli tisset på i sin egen bakgård, er grensen nådd. Igi må finne ut av hva som skjer og hvordan det henger sammen.

Dette fører henne rundt om i Oslos forskjellige miljøer.
Vi treffer SM’ere anført av Fraulein Todt, den pakistanske helsestudio mafiaen, forretningslivets storspillere og deres innblanding i kunsten og pengene rundt ..

Mens politiet og Igi leter etter morderen, letes det i undergrunnen fortvilt etter videoen med mordet på. Hvem finner den først?

Det gyldne snitt er en velskrevet og spennende roman, med tempo, nerve, varme og humor.Karakterene er troverdige – jeg tror jeg har truffet flere av dem – og miljø beskrivelsene likeså. Personlig syns jeg det er morsomt med bøker fra Oslo hvor man kan kjenne seg igjen, vet hvor handlingen foregår og ser det for seg. Dette var i tillegg en spennende bok, som jeg ikke klarte å legge fra meg. Jeg klarte heller ikke å gjette hvem morderen var, og det er bra krim i mine øyne.

Anbefales sterkt, i likhet med Ryggs debut roman Sommerfugleffekten.

Robin Lindemuelder: Jesus i olabukser

 Robin Lindemuelder leverer 13 knallsterke noveller, som hver og en av dem er bra, men sammen er de dynamitt! Historiene er både moderne og tidsriktige, uten å bli anmasende og trendy. Språket flyter lett og naturlig, han kan det han skriver om, uansett om det er guttetur til Svinesund for å kjøpe porno, eller den unge forfatterspiren som endelig får møte sitt forbilde ansikt til ansikt. 

Historiene er variert, ikke bare gjentagelser over samme tema, Lindemuelder klarer derfor å holde leserens oppmerksomhet hele tiden. Noen av novellene er litt «rocka», som Den melankolske tyven eller Ved grensa. Andre igjen er skrevet på en kul måte men med en ung gutts sårhet som i Tretten somre. 

Denne novellesamlingen anbefales sterkt, til unge i alle aldre.

Susanne Agerholm: Eggeplomme

Sara er 9 år. Hun bor rett ved barnehjemmet, og en av jentene i klassen bor der. Sara har vært der i bursdags selskap og for å leke etter skolen av og til. Sara syns det er bedre der enn hjemme.

Hjemme bor mamma og Lise og av og til pappa. Det er slitsomt med mamma; rare regler som forandrer seg, hun blir sinna for ingenting. og noen ganger snakker hun ikke på flere dager. Da legger Sara en fyrstikk i vinduet for hver dag det er stille, og det er viktig at Sara svarer riktig på hva det nå enn er hun sier når hun begynner å prate, for hvis ikke slutter hun igjen. 

Men i høstferien får Sara dra til tante for å passe den nye babyen og det er så fint at hun ikke vil hjem igjen.Men det må hun. En dag har mamma vært stille så lenge og hatt så vondt i hodet at hun blir borte. Sara tror at hun er død, akkurat som Festus, hunden. Da er pappa hjemme og steller for Sara og Lise. 

Men så en dag sier pappa at de skal dra og besøke mamma.. 

Susanne Agerholm har skrevet en svært sterk bok om hvordan Sara er prisgitt sine omgivelser. Hvordan det føles å ikke ville vise lappen fra frøken om at hun trenger ny gymdrakt. Hvordan det oppleves å måtte klippe av alt håret fordi mor vil det. Hvordan hun strever med å få hjemmesituasjonen til å gi mening. 

Det er en sår historie som fortelles, man verker innvendig for Sara, men Agerholm klarer å formidle dette uten sentimentalitet og klisjeer, noe som er svært godt gjort.

Kjersti Ericsson: Paradisfugl. En fortelling om de andre

Hjalmar blir unnfanget fordi hans mor trenger en utvei fra forbedringsanstalten hun er på. Dit er hun sendt fordi hun er alt for glad i å feste sammen med gutta. Hjalmars far ble kalt ville Asbjørn, og traff hjalmars mor da han var på rømmen fra forbedringsanstalten han var på.

Da Hjalmar ble født overlot moren han til sin mor og forsvant. Mormoren hadde ikke mulighet til å ta vare på han, så han ble etter litt fram og tilbake sendt på et hjem. Heimen. Hjalmar hadde fått stempel på seg som «attom» fordi han var stille og rolig, og satt i et hjørne med de forkrøpla beina sine.

Jørgen derimot, er unnfanget i kjærlighet. Hans mor er norsk og hans far tysk soldat, som for tiden er her i Norge og okkuperer landet. De vil gifte seg, og er i full gang med å innhente alle de nødvendige dokumenter som trengs, da han blir beordret til Russland og skutt omtrent med en gang.

Moren blir innkvartert på høyfjells hotell for å føde det ariske barnet, og da det er gjort blir hun sendt hjem og barnet, Jørgen, blir adoptert til Tyskland.Etter krigen mottar moren et brev fra myndighetene der det står at hun kan få tilbake sønnen sin. Jørgen blir hentet til Norge og satt i barnehjem mens de venter på svar fra moren.

På barnehjemmet blir Jørgen tilfeldigvis kjørt ned av bestyreren og blir ganske skadd. Han kan ikke gå eller bruke den ene armen, og ikke snakker han heller, fordi han ikke kan norsk, og ulykken har antageligvis ødelagt språksenteret i hjernen. Moren vil ikke ha han, og Jørgen blir også sendt til Heimen.

Her møtes de to, Jørgen og Hjalmar, og et vennskap som varer livet ut begynner. Vi tar del i deres hverdag på institusjon fra femtitallet og fram til Heimen blir nedlagt på søttitallet. 

Vi følger ikke bare livet til våre to helter, men også utviklingen av samfunnet og institusjonen i disse årene. Fra rasjonaliseringen, til nye bestyrere med trang til budsjettsprekk og entusiastiske psykologer som vil prøve ut nye ideer, tilsatte og konservative pleiere som vil ha alt på den gamle måten.

Men mest av alt er dette en bok om vennskapet til Hjalmar og Jørgen, hvordan det overlever all påvirkning utenfra, i tillegg til mangel på språk og kroppslige funksjoner. Det er vakkert og vedmodig og ikke minst tankevekkende.

Forfatteren understreker både bakpå og inne i boka at dette er en fiktiv fortelling, men den kunne vært sann. Jeg tror ikke den er langt unna sannheten i det hele tatt. Jørgen og Hjalmar representerer » de andre» og boka spør ikke bare hva som skjer med de som blir plassert i den situasjonen. Den spør også hva forholdet » oss – de andre » gjør med oss. Slik inngår fortellingen om Hjalmar og Jørgen i en større fortelling som ikke er slutt enda.