Helene Tursten : Den knuste tang – hesten

En mørk novemberkveld faller finansmagnaten Richard von Knecht fra sin balkong i øverste etasje i en elegant bygård i Gøteborg. Nede på gaten befinner konen og sønnen seg. Hendelsen oppfattes først som et uforklarlig selvmord I en overklassefamilie. Politiet finner etterhvert flere ting som tyder på mord, og ikke mange dager etterpå blir kontoret
til von Knecht sprengt i luften. I ruinene finner de ikke bare ett, men to lik.

En motefotograf blir sprengt i stykker i bilen sin, og han er leieboer hos von Knecht. Hadde de en nærmere forbindelse? Og hvilken forbindelse har Hells Angels med den rike overklassefamilien? Er det kanskje den vakre fotomodellen som giftet seg med von Knechts sønn som er bindeleddet? Og visste hans kone at han hadde en sønn fra før, som nå kommer til å arve en betydelig sum penger?

Kriminalbetjent Irene Huss og hennes kolleger får mye å gjøre. Hver gang de nøster opp en tråd, finner de flere løse trader som alle ser ut til å henge sammen på en eller annen måte. Men hvilken?

Den knuste Tang – hesten er Helene Turstens debutroman som kom ut som film i 2008 . Det er spennende historie, som også er troverdig.

Det er også karakterene i boken.I sentrum står krimina lbetjent Irene Huss. I motsetning til mange politi helter er hun et harmonisk menneske. Lykkelig gift, med tenårings tvillinger. Hun får noen dårlige dager da den ene datteren barberer seg på hodet og begynner å spille I nazi-band. Dette må hun forholde seg til mens hun etterforsker flere dødsfall, men Tursten klarer å få løst dette på en naturlig måte også.

Av spenningsmomenter i boka er det ikke bare mord, vi har narkotikabruk og omsetting, utroskap, AIDS, nynazisme, alkoholisme for å nevne noe. Turstens bok har alt; språket, fantasien, ideene…. Dette er krim på svært høyt nivå, på lik linje med sine landsmenn Mankell og Guillou skriver hun drivende godt.

En lykke å lese.

Tim Moore: Is i barten. En dandy i Arktis

MORSOM REISESKILDRING

Ved en tilfeldighet kommer Tim Moore over en obskur viktoriansk aristokrats Reiseskildring fra Arktis, og han bestemmer seg for at denne bragden kan sannelig Han utføre også. Lord Dufferin, visekonge av India og et klassisk eksempel på britisk Heltemot og utholdenhet – noe Moore innser ganske snart at han ikke er i besittelse av. Har besøkt noen av de kaldeste, kjedeligste og mest gudsforlatte stedene i den nordlige Hemisfære, og dette skal nå Moore, en urban skribent fra London, gjenta.

Tim Moore krysser Island på sykkel, uten å ha trent et sekund før avreise. Vi kan vel tenke oss hvordan den turen ble. Han får deretter haik med en norsk seilbåt via Færøyene og Shetland til Norge. Han tar hurtigruta opp langs kysten, får være med et av forsvarets Hercules fly til Jan Mayen, men de klarer ikke å lande på grunn av været. Han drar videre til Svalbard og tilbringer en uke i Longyearbyen, hvor han utfordrer naturen, med sin totale inkompetanse og leveren med sitt inntak av alkohol når han innser sine mangler. Deretter går ferden hjem til London og sivilisasjon.

Tim Moore har skrevet en hysterisk morsom reiseskildring, hvor han ikke bare tar nordmenn på kornet men også total utleverer seg selv og sin inkompetanse. Han fryser, blir sjøsyk, hater maten og de endeløse landskapene – og også etterhvert Lord Dufferin. Han forbanner mangelen på alkohol utsalg og de stive prisene i Skandinavia Og ikke minst sin egen manglende evne til å takle de polare strøk. Han observerer og klarer på en mesterlig måte, med britisk ironi og humor, og skildre pussigheter ved norsk og islandsk kultur, 

Dette er en fantastisk morsom reiseskildring over områder de fleste av oss ikke kommer til å få oppleve noengang.

Ingeborg Arvola: Livet i et skilpaddeskall og andre historier

Dette er en novellesamling, bestående av 17 noveller. Noen er svært korte, bare et par sider. Det de alle har til felles, er at de er skrevet av en begavet forfatter. Med en ufattelig fantasi!

Det skumle er at noen av historiene KUNNE vært sanne.
Om ikke nå, så i en ikke alt for fjern fremtid. Vi har historien om mannen som jobber på sykehus, og holder aborterte foster i live i et drivhus hjemme. Vi har en historie om korrupt salg av menneskelige organer. En ung kvinne har enten orm i maven eller svært alvorlige spiseforstyrrelse. Vi har sauene som tar en grusom hevn over bonden sin.

Ingeborg Arvola skriver med både råskap og humor, noe som nesten er et «must» med slike fortellinger. Men dette mestrer hun.

Tristan Egolf: Kongen på fyllinga,

John Kaltenburger er verdens mest uheldige person. Han vokser opp I den lille tyskættede byen Baker, midtvest i Amerika. Hans far var en ansett mann i lokalsamfunnet, som døde på mystisk vis før John ble kjent med han. Hans mor en patetisk sydame som ikke forstår sin sønn, eller samfunnet hun lever i.

John blir mobbet og plaget fra han er veldig liten. For utseende sitt, for sin herkomst, for ikke å være sin far, for ikke å være skoleflink, osv.
John hever seg over alt, og klarer å bygge opp et svært vellykket gårdsbruk i en alder avFemten år. Det blir for mye for enkelte av hans medborgere, og i vill misunnelse raserer de garden og ødelegger alt. 

John lar seg ikke knekke. Han bygger det opp igjen, og sverger at bare han blir seksten, skal han slutte på skolen, og vise alle! Moren hans blir svært syk, og på dødsleiet skriver hun garden over til metodist kirken. De begynner å forsyne seg allerede før blekket på papiret er tørt, og det hele ender med katastrofe for John, som ender opp ikke fengsel, men på en elvebåt i tre år som straff.

Etter tre år kommer han tilbake. Det er ingen som kjenner han igjen. Han tar den ene jobben etter den andre for å få endene til å motes, men han er forfulgt av uhell, og klarer aldri å holde på en eneste av jobbene sine.

Ikke før han begynner å jobbe på søppelfyllinga.

Dett er begynnelsen på slutten. Eller «Krisen» som det senere blir omtalt som. John er så full av hat mot denne byen og de trangsynte, dobbeltmoralistiske innbyggerne der som aldri har gitt han en real sjangse, at når han nå får en sjangse til å vise dem, så griper han de
begjærlig med begge hender. At det kan bli hans undergang er underordnet.

Debutanten Tristan Egolf har skrevet en historie om hvor langt et tilsynelatende normalt og sunt menneske kan gå, når det i årevis må leve med sin fortvilelse alene og i taushet. Dette er en historie om en by hvor incest, blind vold, rasisme og sykelig religiøsitet ikke bare florerer men også aksepteres. Når kaoset endelig slippes løs, når de utstøtte og undertrykte setter seg på bakbeina og ikke vil ta imot mer dritt, er det som om verdens undergang står for døren.

Kongen på fyllinga er blitt mottatt med strålende kritikker I en rekke land. Egolf blir berømmet både for sin særegne litterære stemme og sitt store forfattertalent.

At han er et stort forfattertalent er udiskutabelt! Dette er en sensasjonell debut. Han har levert en roman men katastrofer, ulykker og død. Den er full av bizarre scener, men så velskrevet at det er en fryd. Morsom på en sår måte, burlesk og ikke minst svært samfunskritisk og tankevekkende.
Personlig sitter jeg, etter å ha lest dette vidunderet av en roman, igjen med nesten samme følelse som etter å ha lest John Irving.

Egolfs hovedperson John Kaltenbrunner minner meg på en måte om Irvings Owen Meany. De vokser etterhvert som du leser og mot slutten av boka er du blitt litt glad I dem, uansett hvor irriterende de kan være også.

Egolf er blitt sammenlignet med både Steinbeck og Kennedy Toole, men for egen del må jeg si at John Irving er det nærmeste jeg kommer en referanse.

Ikke at det trengs, dette er stor litteratur som står utmerket på egne ben.
Anbefales ikke bare på det aller sterkeste; dette er et must. Gå ut og kjøp denne boka!!

Torgrim Eggen: Pynt,

Sigbjørn Lunde er interiørdesigner.Han har nettopp kjøpt seg ny leilighet sammen med Cathrine. Hun er høy og tynn, jobber for Hennes&Mauritz noe som betyr at hun reiser mye. Hun kommer dessuten fra en familie med mange og gamle penger.

Sigbjørn kommer fra Nordnorge, moren hans drepte faren og broren er narkoman. Det har han ikke fortalt til noen, og han har klart å kvitte seg med dialekten. Sigbjørn er akkurat ferdig å innrede et utested som han er svært fornøyd med, da han får et nytt oppdrag, å innrede et helt hus på Vinderen. Dette er en jobb med mye prestige og masse penger. I tillegg kommer et av de største designmagasinene hjem til den nye leiligheten for å lage en reportasje om Sigbjørn og den minimalistiske stilen.

Livet smiler til Sigbjørn, det kan ikke bli mer overfladisk eller bedre.
Men så treffer han naboen.Hun som bor over dem og spiller Whitney Houston på full guffe om kvelden. Hun er alt det Cathrine ikke er. Liten, lubben, bleket hår, bohemsk stil.

Sigbjørn begynner først å fantasere om hvordan det ser ut hjemme hos henne. Etterhvert begynner han å fantasere om henne. En kveld Cathrine er ute og reiser drar han ut og møter tilfeldigvis naboen, Sylvia.De avslutter kvelden med nachspiel hjemme hos henne, og etter denne kvelden er Sigbjørn besatt av Sylvia.

Han gjør alt han kan for å møte henne, tilfeldig eller ikke. Han går så langt at hun må true med politiet for å få fred. Sigbjørn jobber som en besatt med huset på Vinderen. Han har fått frie tøyler. Eieren har mye penger, men dårlig tid og dårlig smak, og han stoler helt på Sigbjørns smak. Det er i prinsippet ganske lurt, men jo værre besettelsen av Sylvia blir, jo værre blir smaken til Sigbjørn. Han kjører over en grevling som han får stoppet ut og henger på veggen, samtidig som han lager en seng av piggtråd. Det hele topper seg da Sylvia, på vill flukt fra Sigbjørn, faller og dør. I stedet for å ringe politiet, har Sigbjørn sex med liket før han tar gipsavstøpinger av kroppen hennes, deler den i biter og stopper den inn i peisen i huset på Vinderen. Gipsavstøpingene av de runde formene hennes bruker han som dekorasjon rundt peisen.

Innredingen av huset blir en suksess, han vinner en designkonkuranse med en stekespade, og alt går tilbake til normalen.

Torgrim Eggen har levert en glimrende samtidsroman.
Han har en egen evne til å treffe svært riktig, ta pulsen på tiden, og det har han klart superbra her. Sigbjørn er så barn av sin tid. Han er så krampeaktig hipp og med i tiden at det er en klisje.

Men Eggen klarer likevel å fremstille han nesten sympatisk. Det et par hysterisk morsomme episoder i boka, som da broren hans kommer på besøk etter to år og vil låne toalettet. Det toalettet Sigbjørn har designet selv! Her driter han ut hele rommet bokstavelig talt, for å finne all kokainen han hadde svelget for å smugle videre til Bergen.

Eller når Sigbjørn skal regne ut smakskoeffisienten. 

Eggen har en egen evne til å ta ting på kornet. Uansett om det er mennesker eller miljøer. Han skriver underholdene og morsomt. I tillegg er denne boken svært vakker. Det er tydelig at forlaget har konsulert en designer (så fantastisk og ironisk ). Boka er sølvgrå, med matt gjennomsiktig papircover. Den er breiere enn en vanlig bok, mer A 5 variant, og i begynnelsen av hvert kapittel finner vi et I Ching symbol.
For de som ikke har vært borti I Ching forklarer forfatteren det i et tillegg på slutten av boka.

Som oppsummering må vi da kunne si følgende:
Romanen er svært bra, en bok av sin tid, for sin tid. Men den kan nytes av andre enn litteraturinteresserte også, på grunn av sitt lekre design kan den også brukes som Pynt.

Kirsti Blom: Flekker

Elisa er malerinne. Hun oppfatter tilværelsen gjennom farger og lys. Hun er ikke flink med ord. Hun mener at farvene føyer seg for henne, og at de sier alt. Hun ser dessuten døde mennesker – forfedre, moren, barndomsvenner, en elsker.

Disse synene driver henne videre som kunstner.

Elisa har en kul I det ene brystet. Den vokser og blir store og store, og smerten begynner å bli påtagelig. Men det er så mye som må males før hun kan gi seg.

Denne romanen foregår I Elisas hode. Det er kanskje et forsøk på å føre myten om den gale kunstneren videre. For Elisa er ikke helt god i sine betrakninger og tanker. Hun prøver f. eks. å finne ut hvor lengselen bor, og konkluderer med at Gud er et Rognebær, og rognebær og blod går ut på ett.

Hun har ikke mye kontakt med omverdenen, og når telefonen ringer
spør hun vedkommende i andre enden om han/hun har det bra flere ganger i løpet av samtalen, fordi det lyder så magisk.

At Elisa ser sin døde mor, gjør at hun blir opptatt av slekten sin, og familie generelt og hun begynner å male alle sine aner. Hun maler svik, savn, tap og kjærlighet.

Denne boka er heldigvis kort, for det er slitsomt å være i en annens hode, spesielt når den andre er så forstyrret, og lite levedyktig. Kirsti Blom skriver bra, men det er et ambisiøst prosjekt, som ikke er helt vellykket.

Val McDermid: Sirenenes sang

Nå må politiet innse at det går en seriemorder løs. Nok en ung mann er blitt torturert og dumpet i Bradfields homsestrøk. De tre nakne og forslåtte kroppene blir funnet på offentlige steder, uten noe forsøk på å skjule dem.

Psykologen Tony Hill blir trukket inn i etterforskingen for å lage en psykologisk profil av drapsmannen. Det er ingen hemmelighet at de fleste i politiet ikke har sansen for slikt moderne tull, og ikke har noen intensjoner om å samarbeide. Carol Jordan blir satt på jobben som bindeleddet mellom Tony og politiet, og hun ser på at han skaper et detaljert og urovekkende bilde av et sykt sinn. Etterhvert begynner Carol å føle mer for Tony, uvitende som hun er om hans demoner og hans drivkraft for å forstå morderen og hans intensjoner.

Imens fortsetter » hendige Harry«, som de har døpt morderen, sitt syke spill. Han blir stadig dristigere, og da det fjerde offeret viser seg å være politimann, må etaten ta alle krefter i bruk for å stoppe dette vanviddet. Men det stopper ikke der; morderen trekker Tony inn i en intellektuell kamp der Tony må mobilisere alt han har av kunnskap og mot, men er det nok til å vinne når han faktisk befinner seg ansikt til ansikt med morderen?

Val McDermid har her skrevet en av de mest nervepirrende bøkene
jeg har lest på lenge. Uhyggen griper fatt i deg fra første stund og slipper ikke taket før boka er ferdiglest. I noen deler av boka er det morderen som fører pennen, og på en saklig og kald måte forklarer hvorfor handlingene blir utført på den måten de blir. Andre ganger er det Tony som forteller, og det er ikke lett å bli klok på han heller. Er han så uskyldig som han virker?

Og stakkar Carol, pen og flink i politiet er ikke lett fra før av, og når hun begynner å jobbe med Tony og etterhvert faller for han, gjør ikke ting lettere for henne på kammeret.

McDermit viser en enorm menneskekunnskap, og klarer å gjøre karakterene troverdige, det er det som er noe av det skumleste med denne boka. Og at man ikke har en vag anelse engang av hvem morderen er.

Val McDermit mottok The Gold Dagger Awardfor denne boka, og det er vel fortjent. En særdeles velskrevet, spennende, skummel og nervepirrende triller av dimensjoner. 

Anbefales på det sterkeste.